Svømmeopplæring i skolen

Norges Svømmeforbund har som mål at alle skal lære seg å svømme. Gjennom undersøkelser vi har foretatt i 2003, 2009 og 2013 har vi fått kunnskap om at kun halvparten av norske 10-åringer kan svømme 200 meter. Dette temaet har vært belyst i media en rekke ganger de siste årene og Norges Svømmeforbund har påpekt at en av årsakene til at svømmeferdighetene er på det nivået de er skyldes kompetansemål som ikke er tilstrekkelig konkret. Fra skoleåret 2015-2016 ble det innført en konkretisering for alle kompetansemål vedrørende svømming og det ble konkretisert hva det vil si å være svømmedyktig.

Ved utgangen av 4. trinn skal elevene være svømmedyktige, og kravet er formulert slik: «Fall uti på dypt vann, svøm 100 meter på magen og underveis plukke opp en gjenstand med hendene, stopp og hvil-> flyt på mage, rull over, flyt på rygg-samlet i 3 min. Svøm deretter 100 meter på rygg og ta seg opp på land»

Elevene skal lære å svømme på skolen, det bekreftes i kompetansemålene. I tillegg sier opplæringsloven følgende: § 13-10.Ansvarsomfang: «Kommunen/fylkeskommunen og skoleeigaren for privat skole etter § 2-12 har ansvaret for at krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte, under dette å stille til disposisjon dei ressursane som er nødvendige for at krava skal kunne oppfyllast.»

Den siste tiden har det vært en rekke saker i media om svømmeopplæring i skolen. Noen saker er positive, men de fleste er negative. Det fokuseres på at opplæringen er for dårlig, at elevene får for liten tid i bassenget og at kommunene mangler basseng. At det er for få bassenger har vi belyst i en tidligere blogg, og dette går utover både undervisningen i skolene og muligheten for at våre klubber kan ha det aktivitetstilbudet de ønsker seg.

God svømmeopplæring i skolen handler om kompetanse i flere ledd!

Først og fremst handler det om kompetanse hos de som underviser i skolen. De som underviser må ha utdanning innen svømmeopplæring, de må kunne metodikken som ligger til grunn for kompetansemålene i skolen. Dersom de har denne kompetansen vil de også ha kunnskap om omfanget av undervisningstimer som kreves for å nå kompetansemålene.

Deretter handler det om kompetanse hos skolelederen/rektor. Skoleleder/rektor må ha kunnskap og kompetanse om det antall undervisningstimer som kreves for at de som underviser i kroppsøving skal kunne bidra til at elevene når kompetansemålene. Skoleleder/rektor må også sørge for at de som underviser i svømming har tilstrekkelig kompetanse til å undervise i faget.

Til slutt handler det om at anleggseierne, som regel er dette kommunen, klarer å utnytte de svømmeanleggene de har på best mulig måte. Kommunene må få en mer helhetlig og overordnet fordeling av bassengtid og bassengflate slik at også de skolene som ikke har basseng får tilstrekkelig tilgang på undervisningstid. Her er det et stort potensiale for å utnytte bassenget på en langt bedre måte enn i dag, vår erfaring er at kapasiteten i mange tilfeller kan dobles.

Klubber som er en del av Norges Svømmeskole kan bidra til at svømmeopplæringen i skolen blir bedre, dette er også sentralt i regjeringens handlingsplan for bedre svømmeopplæring i skolen. Her fokuseres det på at skolene skal kunne samarbeide med frivillige organisasjoner. Klubbene kan bidra med instruktører som innehar god kompetanse og lang erfaring innen svømmeopplæring, de kan bidra med kunnskap og erfaring om hvilke ressurser (undervisningstimer) som må til for å nå kompetansemålene og de har god kunnskap om utnyttelse av basseng. Norges Svømmeforbund har økt antall medlemmer fra ca. 40.000 i 2006 til ca. 70.000 i 2015. Det har vi oppnådd ved at klubbene har lært seg hvordan de utnytter bassengarealet best mulig samtidig som de har levert svømmeopplæring med høy kvalitet. Vi kan derfor bidra til at alle barn lærer seg å svømme, enten det skjer i skolene eller i regi av aktiviteter i klubbene.

Lykke til!

Av: Jan Kjensli, Utviklingskonsulent Norges Svømmeskole

E-post: jan@svomming.no