go up

Det er visse spilleregler som gjelder.



Svømmekretsen må arbeide mot Idrettskretsen og fylkespolitikerne.
Klubbene må arbeide mot idrettsrådet i kommunen og kommunepolitikerne.



Dere må være klar over at det er idrettsrådet i kommunen som skal samordne og prioritere behovet for idrettsanlegg i kommunen. Det er derfor viktig at dere tar idrettsrådet på alvor, og helst prøve å en representant for klubben valgt inn i rådet. Gjennom idrettsrådet må dere arbeide for å få svømmehallsprosjekter inn på kommunedelplanen for idrett og friluftsliv. Følg med i hvilke tidsfrister som gjelder for saksbehandlingen.


 


Søknad om støtte går skjematisk fra klubb gjennom idrettsråd til fylket frem til departementet. Når det gjelder svømmehaller er det nok kommunen som søker. Når pengene kommer prioriterer idrettskretsen sammen med fylket. Her må svømmekretsen inn og samarbeide med idrettskretsen.


 


Lokalpressen må brukes på en konstruktiv måte. Kontakt redaktøren. Prøv å selge ideen bak anleggsplanen, idrett for alle. Bygg opp en opinion for svømmeanlegg, få med andre brukergrupper.


 


Hver kommune har ikke behov for konkurranseanlegg med stor tribunekapasitet. Svømmekretsen må i samarbeide med klubbene komme frem til hvor mange konkurranseanlegg det er behov for i kretsens område og hvor de bør ligge. Og husk: Det skal være stupanlegg i svømmehallen.



Uten svømmehall – ingen svømmeaktivitet!



Hvordan er situasjonen i dag?



Det er 2 hovedproblemer forbundet med forholdet svømmeidrett – svømmehall.
Dette er (1) mangel på svømmehaller og (2) problemer med å få adgang eller nok tid i hallen til å drive de aktivitetstilbud klubben kan gi. Dette forsterkes ved at det i følge NIF stenges gjennomsnittlig en svømmehall i uka.


 


Når det gjelder svømmehaller, må vi erkjenne at det aldri har vært noen kultur i Norges Svømmeforbund for å fronte arbeidet med å få bygget svømmehaller. Vi har stort sett stått med lua i handa og vært glade hver gang det er kommet ett eller annet bygg hvor det har vært et rom med hull i gulvet med vann i.


 


Etter at Rolf Hofmo som sjef for Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) gjorde en flott innsats med å få bygget opplæringsbasseng over hele landet, har det skjedd svært lite. Det har hittil ikke vært noe systematisk arbeide for å få en strukturert bygging av svømmehaller rundt om i landet.



Har så NSF ikke gjort noe?



Jo, NSF har gjort noe. Men her må vi huske at NSF er en sammensatt organisasjon. Vi har en struktur som sentralt består av Forbundsstyret med en administrasjon, og eksternt av særkretser og klubber. Det er disse tre leddene som er Norges Svømmeforbund, ikke bare de som sitter i Idrettens hus på Ullevål.


 


Sentralt er det utarbeidet en spesifikasjon for svømmehaller, hvor alle idrettens krav til svømmeanlegg er presentert. Deretter er det utarbeidet en anleggsplan hvor behovet for svømmehaller i hver kommune i landet er presentert. Disse to dokumentene og Svømmetinget 2001 godkjennelse av at Norges Svømmeforbund i inneværende tingperiode bl.a. skal satse på sterkere politisk engasjement på anlegg er grunnlaget for det arbeidet som NSF sentralt og NSF eksternt, dvs dere, nå må jobbe videre med.



NSF sentralt skal arbeide mot Norges Idrettsforbund og politikerne sentralt, dvs Storting og departement.



Svømmekretsen må arbeide mot idrettskrets og fylkespolitikerne, og må sammen med NSF hjelpe klubbene som skal arbeide på det kommunale plan mot idrettsråd og kommunepolitikere.



Hvordan kan vi arbeide for å bedre svømmehallsituasjonen?



Det må bli politisk. Derfor må vi se på det politiske grunnlaget for å drive idrett, og starter på toppen med Storting og styringsverk.
 
Den sentrale beslutningsprosess og vedtak av betydning for svømmesporten.


 


Politisk er idretten underlagt Kulturdepartementet, hvor det er en idrettsavdeling som steller med våre saker.


Departementet kommer fra tid til annen med noe som kalles en Stortingsmelding. Dette er et dokument som behandler spesielle emner og som departementet legger frem for Regjeringen i Statsråd. Etter at meldingen er godkjent i Statsråd blir den fremmet for Stortinget som gjør sin innstilling som er retningsgivende for arbeidet med det saksområdet som meldingen omhandler. En stortingsmelding må derfor også sees i sammenheng med innstillingen fra Stortinget.



Under følger noen Stortingsmeldinger fra Kulturdepartementet som berører idretten:
St.meld. nr. 27 (1996-97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner St.meld. nr. 44 (1997-98) som er en tilleggsmelding til nr.2 7.
St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring, om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet.
Alle St.meld. kan finnes på internett: www.odin.dep.no/kd



Det vil bli for omfattende å gjennomgå alt hva disse dokumentene sier om statens forhold til idrett, men vi har trukket frem noen punkter, slik at dere kan få noen holdepunkter og referanser i det videre arbeidet.
St.meld. nr. 27 “Om statens forhold til frivillige organisasjoner” baserer seg på et enstemmig vedtak under trontaledebatten 17. oktober 1995 hvor Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om arbeidsvilkår og økonomi for frivillige organisasjoner på bakgrunn av utredningen NOU 1988:17.



Hva er så NOU 1988:17? Det er en offentlig utredning som synliggjorde de frivillige organisasjonenes mangfoldige innsats i det norske samfunn, og deres innveving i offentlig politikk og økonomi. (Her er idretten en av de største, om ikke den største). Utredningen viste at organisasjonene er viktige bærebjelker på så å si alle samfunnsområder og det sies at Regjeringen ser det som en viktig oppgave å styrke betingelsene for deltakelse og medvirkning i det lokale organisasjonslivet.



St.meld. nr. 27 behandler den økonomiske støtten til organisasjoner og det går klart frem at staten aksepterer betydningen av organisasjoner og at staten har et ansvar vis a vis dem og det trekkes opp prinsipper for fremtidig statlig politikk overfor frivillig virke.
St.meld nr. 44 Tilleggsmeldingen er sentrumsregjeringens videreføring av St.meld. nr.27 og sier blant annet:
Frivillige organisasjoners lokallag arbeider ofte under vanskelige rammebetingelser, dårlig økonomi, vanskeligheter med å rekruttere og holde på folk til tillits- og styreverv osv. Regjeringen ønsker på denne bakgrunn å stimulere arbeidet i lokale organisasjoner, slik at disse gis bedrede muligheter til å opprettholde og øke dagens aktivitets- og deltakelsesnivå.
I St.meld. nr.14, som er den siste, datert 10. desember 1999 og som ble enstemmig godkjent i Stortinget, presiseres det at den overordnede målsettingen for statlig idrettspolitikk siden 1970 tallet har vært “idrett for alle”. Det sies at denne målsettingen senest ble understreket i St.Meld. nr. 41 (1991-92) “Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse”, hvor det heter:
Dette prinsippet (idrett for alle) har markert alle menneskers rett til å drive idrett i henhold tilforutsetninger, behov og interesse. “Idrett for alle” har videre framhevet den enkeltes rettighet til et konkret innhold, dvs mulighet til å utøve idrett.



Intensjonene i St.meld. nr. 27 (1996-97) og i St. meld. nr. 44 (1997-98) var å styrke de lokale, medlemsbaserte aktivitetene i de frivillige organisasjonene. Dette innebærer at statlige ressurser bør fordeles slik at de kommer det lokale foreningslivet til gode.
Anvendt på idrettsfeltet setter disse intensjonene fra Stortinget søkelyset på det lokale, frivillige idrettslivet, og dets vekstvilkår i morgendagens samfunn. For Regjeringens idrettspolitikk blir det i framtiden et prioritert mål å styrke det frivillige, lokale idrettsarbeidet.


Dette betyr i klart språk at det er klubbene som skal prioriteres, ikke den egenorganiserte aktiviteten som også er en del av begrepet “idrett for alle”.
Det listes så opp fire hovedgrunner for denne prioriteringen:
• De lokale, frivillige idrettsaktivitetene gir en rekke sosiale gevinster i tillegg til de idrettslige.
• Idretten gir trening i demokratiske samhandlingsformer
• Den frivillige organiserte idretten gir selv betydelige tilskudd til egen drift, i form av ubetalt innsats.
• Den frivillige idretten har tradisjonelt vært basert på en fortjenestefri organisasjonsform.


Sett under ett gir disse premissene en tydelig retning for Regjeringens framtidige idrettspolitikk. Idrett som drives i lokale frivillige medlemsbaserte foreninger skal prioriteres.
Det kan ikke være noen tvil om at det her snakkes om den aktivitet som er organisert under Norges Idrettsforbunds paraply, altså det som foregår i idrettslagene.


Imidlertid sies det videre at midler til idrettsformål også bidrar til å sikre muligheten for egenorganisert fysisk aktivitet for befolkningen.


Når det gjelder anlegg sies det at den samlede anleggsmassen skal gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggmassen bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen, men når det gjelder stønad av spillemidler til anlegg for idrett og friluftsliv sies det at de ordinære stønadsberettigede anleggstyper i hovedsak er de som er nært knyttet til konkurranse- og treningsvirksomhet for idrettsorganisasjonene. De tekniske krav til mål og utforming av anleggene tar utgangspunkt i konkurransereglene til det enkelte særforbund sies det i Stortingsmeldingen. Dette betyr derfor at alle nye svømmehaller må ha stupinstallasjoner for å tilfredsstille aktivitetsprofilen til svømmeidretten. Norges Svømmeforbund har formulert dette i sin spesifikasjon for svømmehaller.


 


Regjeringen mener at idrettslagene er en svært viktig arena for å skape lokale sosiale nettverk, som bidrag til gode og trygge lokalsamfunn. Regjeringen ønsker derfor å styrke rammebetingelsene for frivillig, medlemsbasert idrett på lokalt nivå.


 


Og her kommer det noe som er meget viktig:
Gjennom rammefordeling av spillemidler til de respektive fylkeskommuner søker departementet å ivareta hensynet til at det skal være noenlunde lik tilgang på anlegg for befolkningen uavhengig av bosted. Hvilke anleggstyper som bygges vil i første rekke være et resultat av kommunale og fylkeskommunale behov og prioriteringer. Målet for anleggsutbyggingen er å gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Spesielt vil en prioritere anleggtyper som harmonerer med aktivitetsprofilen til barn og ungdom. Videre vil det satses på anleggstyper som kan brukes av mange og som gir mulighet for egenorganisert fysisk aktivitet.


I Barne- og ungdomsundersøkelsen og Levekårsundersøkelsen som det refereres til i Stortingsmeldingen, er svømming den aktiviteten som topper blant 6-15 åringene med 65%. Blant den voksne delen av befolkningen (16-79 år) kom svømming på 4.plass med 37% etter gang (50%), sykling (45%) og skiturer (34%). Legg her merke til at de tre første er sesongavhengige friluftsaktiviteter.


Er ikke dette et grunnlag å arbeide ut i fra forutsatt at vi har tilgang på anlegg?



I St.meld. 14 sies det spesielt om svømmehaller:
Svømmehaller er et tilbud til hele befolkningen, og svømming er blant de mest populære aktivitetene. I deler av storbyene er tilbudet mangelfullt eller tilnærmet fraværende.
Å bygge nye svømme- og idrettshaller vil være et stort økonomisk løft for anleggseieren, både på investerings- og driftssiden. Departementet vil imidlertid øke tilskuddssatsene til svømmehaller og de minste flerbrukshallene. Dette vil kunne avhjelpe behovene også i storbyene. (Dette er nå gjort.)


Det snakkes en del om flerbruksanlegg eller flerbrukshaller. Det tenkes vel da mest på en vanlig idrettshall, men vi må vel med god samvittighet kunne si at en svømmehall også er en flerbrukshall. Aktivitetene i en svømmehall kan omfatte babysvømming, svømming for foreldre og barn , vanngymnastikk, terapiaktiviteter, svømmeopplæring, opplæring i livredning og av våre konkurranseaktiviteter svømmetrening, stup, synkronsvømming og vannpolo. Dette er aktivitetstilbud som har en aldersfordeling som går fra nyfødt og oppover uten aldersbegrensning. Med andre ord aktiviteter for alle, ikke bare for den organiserte idretten. En fornuftig bygget svømmehall kan dessuten være åpen praktisk talt hele året.


I forbindelse med behandlingen av St.Meld. nr.14 i Stortinget sa saksordføreren Alstad (A):
Stortinget ønsker å satse på den aktivitet som er mest populær blant barn og unge, nemlig svømming. De kommunene som i framtiden søker om penger til bygging av svømmehall med 25 meters bane skal prioriteres.
Representanten Helleland (H) sa:
Det er et kommunalt ansvar å bygge svømmehaller. Denne oppgaven må prioriteres høyere.
Det var enstemmighet bak vedtaket om å styrke utbyggingen av svømmehaller.
NSF mener at en svømmehall er den anleggstype som best oppfyller intensjonene i St.meld. nr.14: Idrett for alle.



Vesentlige problemer knyttet til beslutningsprosessen i kommuner og fylke. Momenter av betydning for dialogen med politikerne.
Dessverre er det et generelt inntrykk at svømmehaller blant veldig mange ikke anses for å være et idrettsanlegg. Det er også de som gjør hva de kan for at svømmeidretten skal holdes ute, eller gir den adgang på tider som vanskelig kan benyttes til de aktiviteter klubbene kan tilby. Det finnes hederlige unntak. Svømmeklubbene møter alt fra velvilje til vrangvilje.



Svømmehallene kalles gjerne for bad, Holmlia bad, Tøyenbadet, Frognerbadet, osv. Er vi tjent med dette? Det ligger egentlig noe degraderende i denne betegnelse. Ikke det at det er noe galt i det å bade, men i at det kobles mot et idrettsanlegg. Bade er noe man gjør for å vaske seg, og det gjøres i et badekar, i en dusj eller i en badstue, ikke i en svømmehall. Det går vel tilbake til den tiden det var svært få som hadde bad hjemme og derfor måtte gå på et offentlig bad for å få vasket sitt legeme, ta et rensende bad. Da svømmehallene kom, ble de bygget i forbindelse med et eksisterende bad, og derav kom vel betegnelsen. Vi som tilhører svømmefamilien bør slutte å benytte betegnelsen bad og heller gå over til å bruke betegnelsen svømmeanlegg, eller svømmehall, fordi det her er snakk om et idrettsanlegg. Den er ikke et sted hvor man går for å vaske av seg møkka etter en lang arbeidsdag. Man går til en svømmehall for å bedrive fysisk aktivitet, eller idrett. I St.meld. nr. 14 er det et vedlegg som gir en oversikt over tildelte spillemidler til anlegg i kommunene. Der brukes betegnelsen svømmeanlegg.


Hvilke grunner har vi for at et svømmeanlegg er idrettsanlegg?


I forskriftene for tildeling av tippemidler, eller som det heter: Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidler til anlegg for idrett og friluftsliv utgitt av Det kongelige kulturdepartement er det referert til en lovhjemmel for tildeling av spillemidler til idretts- og friluftslivanlegg: Lov om pengespill mv. av 28. august 1992 nr. 103. I paragraf 10 heter det: Etter at det er foretatt fondsavsetninger, skal selskapets overskudd fordeles med 1/3 til idrettsformål, 1/3 til kulturformål og 1/3 til vitenskapelige formål. Midlene til idrettsformål fordeles av Kongen og forskrifter er gitt ved kongelig resolusjon av 11. desember 1992.


Forskriftene sier bl a at hovedretningslinjene for bruk av idrettens andel av overskuddet til Norsk Tipping AS skal være:
a. at midlene i første rekke brukes til utbygging av idrettsanlegg
b. at det ytes midler til Norges idrettsforbunds administrasjon
c. at det ytes midler til andre idrettsoppgaver og formål som departementet finner berettiget til stønad.


Under de generelle vilkår for tilskudd sies det at anleggseiere har plikt til å holde anlegget åpent for idrettslig aktivitet i 40 år. Dette innebærer plikt til å drive på årsbasis eller, for idretter som har faste sesonger, på sesongbasis.


Hvis anlegget blir midlertidig stengt for 3 måneder eller mer, plikter anleggseier på forhånd å orientere Kulturdepartementet. Denne plikten påhviler også kommunen. Blir anlegget ikke åpnet i løpet av 6 måneder, regnes dette som mislighold og kan medføre at Kulturdepartementet krever tidligere utbetalte tilskudd tilbake med renter.


Det sies videre at anlegget må være funksjonelt for den/de idretter som det er bestemt til bruk for, og i den grad det lar seg gjøre uten vesentlig kostnad, søke å etterkomme eventuelle nye krav til utstyr/anlegg som måtte komme i de aktuelle idrettsgrener. (Ref. hva som er sagt i St.meld.nr.14 om dette.) For å tilfredsstille våre krav til en svømmehall, dvs for at den skal være et komplett trenings- eller konkurransebasseng for svømmeidrettene, må den derfor som sagt tidligere ha stupeanlegg. I en 25 meters hall er dette 1 og 3 meter sviktbrett og 5 meter plattform. Dette er nedfelt i Norges Svømmeforbunds spesifikasjon for svømmehaller.
I kapittel 8 i forskriftene hvor det står hvor mye det kan søkes om, står det i avsnitt 8.5 om ordinære anlegg og rehabilitering en opplisting av de anleggstyper som kan få støtte.


Her er det under overskriften Svømming: Svømmeanlegg, oppført tre typer anlegg:
• utendørs svømmeanlegg (som får tilskudd etter særskilt vurdering)
• svømmehaller (med graderte satser etter størrelse og med tillegg for stupeanlegg, men 7,5 og 10 meter stupeanlegg støttes etter særskilt vurdering)
• fritidsbad (med egne tildelingskriterier, men hvis det i tillegg bygges rene trenings/konkurransebasseng, vil det/de få tilskudd etter vanlige regler)



Det sies spesielt i tildelingskriteriene at det normalt vil være et vilkår at svømmeidretten, – ikke egenorganisert aktivitet, er sikret et trenings- og konkurranseanlegg i kommunen, med minimumsmål 25 x 8,5 meter. (Dette er for de minste kommunene, men er ikke i overensstemmelse med våre krav til konkurransebasseng, kortbane, som skal være på 25 x 12,5 meter. I de større byene bør det være ett 50 meters basseng.) Dette gjelder altså den aktivitet som foregår i regi av svømmeklubbene.


 


Nå skal det vel vanskelig finnes en annen idrett som til de grader må dele anlegg med de som driver egenorganisert aktivitet enn svømming. Dette er et stort problem for våre klubber, da det i praksis virker som denne gruppen de fleste steder skal ha førsteretten til svømmehallene på bekostning av svømmeidretten. La det imidlertid være helt klart, verken jeg eller NSF sier at vi skal ha anleggene alene. Det er ikke i vår interesse å stenge noen ute fra svømmehallen. Begge grupper må få den tid i svømmehallen som de trenger, dette er mulig, noe som det er tatt hensyn til i anleggsplanen til svømmeforbundet, og som enkelte kommuner praktiserer på en fullt ut tilfredsstillende måte.


 


Svømmehallen er et idrettanlegg, skal man i tillegg bade, og da i betydningen plaske, sprute, leke, da må man bygge et fritidsbad i tillegg. Det er egne regler og satser for tilskudd til svømmehaller og egne satser for fritidsbad. Selv om de bygges under samme tak, er de tilskuddsmessig å regne som to-2 anlegg.


 


Hvis vi ser på andre idretter og deres anlegg er situasjonen en helt annen enn for svømming. Det er nok å nevne idrettshaller, bueskytteranlegg, curlingbaner, fotballbaner, friidrettsanlegg, ishockeyanlegg, hoppbakker, skiskytingsanlegg, tennisanlegg. Hvor må den organiserte idretten til de grader konkurrere om plassen som i svømmehallen?
Som vi har sett er det den organiserte idretten som har førsteretten til idrettsanleggene, deretter kommer den egenorganiserte aktiviteten.
 
Anleggsplanen
Norge skal ha verdensrekord i antall svømmehaller i forhold til innbyggertallet. Vi har ca 1000 svømmehaller, men av disse er 720 på 12 1/2 meter og 16 2/3 meter. Dette er opplæringsbasseng og ikke treningsbasseng, og i et hvert fall ikke konkurransebasseng. Det må nå være slutt på at vi aksepterer basseng som ikke holder standard. Våre trenings- og konkurransebasseng er enten 25 meter (kortbane) eller 50 meter (langbane) og de skal ha stupeanlegg. Alle andre bassengstørrelser er og blir opplærings- eller terapibasseng.



Norges Svømmeforbund har sett på situasjonen i våre 435 kommuner basert på det som står i de forskjellige stortingsmeldinger og i tildelingskriteriene for spillemidler. Vi har sett på hva som trengs for å tilfredsstille både den organiserte idretten, Læreplanen for grunnskolen og behovet for egenorganisert aktivitet.



Anleggsplanen er basert på det offentliges stilling til idretten og det behovet de forskjellige brukergrupper har. Det er også tatt med og forklart den kapasitet et basseng har når det gjelder kvalitativ god trening.



For å fastsette bassengbehovet i den enkelte kommune har vi kommet fram til en vannarealindeks som representerer antall m² vannflate pr innbygger. Dette vil, som sagt, ivareta både den organiserte idretten, svømmeopplæringen og de som vil benytte svømmehallen til egenorganisert aktivitet. Med andre ord idrett for alle.


 


Når vi multipliserer antall innbyggere med vannarealindeksen får vi det antall m² vannflate kommunen har behov for. Deler vi antall m² med 312,5 som er antall m² vannflate i et standard 25 meters basseng får vi hvor mange bassengenheter kommunen har behov for uttrykt i antall 25 meters basseng. Fire 25 meters basseng tilsvarer ett 50 meters basseng. Jeg kan nevne at det allerede er ca 190 kommuner av de 435 som tilfredsstiller behovet. Hvordan de disponerer anleggene er en annen sak.


 



Arthur S. Knudsen
November 2001


 


 


 

Tidligere formann i NSF, Arthur S. Knudsen sine kommentarer omkring klubbenes og særkretsenes ansvar i en politisk beslutningsprosess.

X